Rykter på overgangsmarkedet

Ryktene surrer på overgangsmarkedet om dagen. En Vareggløper er blitt observert i Froldrakt. Ryktene vil ha det til at løperen er i forhandlinger, og en overgang vil bli diskutert i januar, når løperen, etter det som blir sagt, skal til Levanger – sentrum for Frol. Det ble også observert trøndere i Fjellveien denne søndagen. Dette er foreløpig bare rykter, men det er ikke bare Varegg som er innblandet. Noen vil også ha det til at dette også gjelder Fanas eneste D16-løper, kommende sesong.

Blodslitet – Blodsmak i munnen og sliten i kroppen

Når beina ikke går lenger, pusten går fortere og gjørmen når deg langt opppå beina, det er da du skal fortsette! Blodslitet i Fredrikstad var 18.10.2008.

Fra Varegg var vi en god gjeng på tur, og med våre venner fra Strand Ulv, var vi 18 stykker. Turen gikk til Fredrikstad, og til årets siste og tyngste o-løp. Med oss hadde vi både erfarne og uerfarne løpere. Ungguttene fra Varegg var med for første gang, mens flere av O-Babes løp for fjerde gang. Samtlige gledet seg, ja, kanskje med unntak av Knut, som husket fjorårets kanelboller i bussen.



Som vanlig var flyet forsinket, men heldigvis bare med en time. Da vi landet på Gardermoen, fulgte hele bergensflyet merket vei. Vi ble litt sjokkerte da vi kom rett inn i taxfreen. Er Bergen plutselig blitt et eget land? Men Ragnhild og Knut lot seg ikke stoppe av slike tanker, de måtte jo benytte anledningen til å shoppe i taxfreen! Håkon, Maria og jeg sto igjen, ristet på hodet, mens vi tenkte at ”Vel, vel. De må jo vise utenlandsbillettene sine.”

Da vi endelig hadde fått tak i bagasjen vår, gikk vi og hentet leiebilene våre. Vi hadde en minibuss, og en liten jentebil. Hva som foregikk i minibussen, vet jeg ikke. Derimot i jentebilen, så var det allsang og mye prating! Vi var klare for Blodslitet!

Vi overnattet i år, som, i fjor, på Trara skole. Vi hadde to rom, så guttene sov på et, og jentene på et. Til tross for forskjellen i antall, tror jeg det kom mest lyder fra jenterommet. Heldigvis var det ingen som trengte å legge seg ut på gangen i år, der vi har erfaringer med at lyset reagerer på bevegelse.

På samlingsplass møtte vi Morten i Haldendrakten sin. Det var koselig å møte igjen Morten, og vi så at han hadde på seg Vareggbuksen. Han og Knut startet først. Det er alltid spennende å se fellesstarten på Blodslitet. De neste startende var Håkon, Oscar og Martin. Håkon og Oscar startet helt foran, men var de siste som bøyde seg ned for å ta opp kartet. Det var nesten så heiagjengen ble litt nervøse. Guttene våre kontrollerte ut i starten. Håkon gjorde et kjempeløp, og havnet til slutt på 4.plass!



Da jentene startet, ble det litt forvirring. Startskuddet gikk, men det var ingen som hadde bøyd seg ned for å ta opp kartet. Kunne vi starte? Ragnhild var den kvikkeste av oss, og skaffet seg et bra utgangspunkt. Vi andre kom dårlig i gang, Maria og jeg ble løpende bak med mennene. De aller fleste bommet i starten, men da vi begynte på sommerfuglene, kom vi godt i gang! Heidi fikk det godt til i år, og slo til med en 15.plass!

På forhånd hadde Owen gitt beskjed om at vi skulle løpe til krampen tok oss. Det var nesten! Førsteårsguttene fra Varegg gjorde kanonløp alle sammen! Jonas fikk en 5.plass, mens Rasmus kom på 11.plass! ”Jeg er kjempefornøyd, i dag var det nesten optimalt!” sa Jonas etter løpet. Mye tyder på at guttene kommer tilbake til Fredrikstad neste år!

På hjemveien stoppet vi på Dolly. Personlig sovnet jeg på Jessheim, mens de andre jentene sovnet i bilen. Vi var altså godt utslitt alle sammen, men gøy var det!

Resultater fra Blodslitet finner du her.

2-Mila – Kun for de tøffeste!

Den gamle læreren min fortalte meg mye, blant annet at fotball ikke var en lagidrett. Fotball er bare en idrett der mange individualister driver på med sitt. Slik er det for så vidt også med orientering, men i dag opplevde jeg at orientering ble en lagidrett!

Det var KM-ultralang, og det var 2-mila. Samlingsplass var på Totræna skiarena, og vi kunne skifte under tak, gå på do (som faktisk også var under tak!) og vi kunne gå inn i skibuen og kjøpe kake og kakao.

Jeg tror jeg var litt ukonsentrert da starten gikk. Alle som sto rundt meg stilte meg det samme spørsmålet, ”Kan vi se på kartet?” Jeg visste ikke, men jeg tok opp kartet, og sammen med mine tre gode venninner og medO-Babes, Ragnhild, Elise og Maria, fant vi ut at vi ville ta de tre første postene i rekkefølgen C-A-B. Samningene hadde nemlig funnet en fin måte å spre oss på, vi kunne nemlig velge rekkefølgen på de tre første postene. Vel, det skilte ikke oss. ”Haha, dette er gøy!” ropte en av oss, da vi løp gjennom de første myrene. Ti minutter senere ropte den samme ”Jeg fryser!” Det er i sånne situasjoner det gjelder å ha positiv tenkning i gruppen. Vi kjempet oss opp på fjelltoppen, gjennom brake og myrer, men vi kom oss opp. Lang, lang rekke.

Vi greide og holde fokus oppe på høyfjellet, og kom oss godt gjennom de seks første postene uten bom. Mot syvende post begynte vi på nedstigningen, og vi økte tempoet. Fortsatt ingen bom. Med godt humør, økte vi tempoet enda mer, ned mot 8.posten. Der ble vi trukket ned i feil myr, og måtte runde en kolle. Da kollen var rundet, var vi redusert til tre O-Babes! Vi fant posten, mens vi ropte og ropte! ”Hvor er du?” og ”Vi har funnet posten!”. Det var da jeg hørte ”Linn?” og etter en stund var vi igjen blitt fire. I denne pausen brukte jeg tiden til å se på kartet, mens mine venninner knyttet skolissene.

Lang, lang rekke. Vi løp bortover lysløypen. ”Vent litt!” Alle stoppet, og vi snudde oss mot Maria. Hun fant ut at hun hadde mistet kompasset. Lite kunne vi gjøre med det, tenkte vi, for vi var jo nesten ved mål, så hun kunne ha mistet kompasset hvor som helst! Maria bestemte seg for å løpe tilbake der hun hadde knyttet skolissene, for å se om hun kanskje hadde lagt fra seg kompasset der. Resten av laget bestemte seg for å øke tempoet, for å få en best mulig bestetid i mål.

Jeg og Ragnhild fortsatte å kjøre lagtempo, og var enig i at det var spurten som kom til å avgjøre. Slik ble det også, Heidi hadde kommet i mål for lenge siden, men fra laget ble stillingen slik: Linnka, Ragnhild, Elise og Maria (som forresten fant igjen kompasset sitt!)

Ellers fikk vi beskjed om at ”Jeg holdt på å bomme på 8.posten, men det var jo så mye hyling og skriking, at jeg ble dratt rett inn i posten!” Slik kan det gå.

Tusen takk til Samnanger for et flott arrangement! Dette ble en god gjennomkjøring til Blodslitet. Jeg kan tenke meg at bakkene i Samnanger har vært noe tyngre, enn dem vi kommer til å møte i Fredrikstad.

Resultatene vil bli å finne på Samnanger sine sider.