Resten av resultatene finner du her.
Nå drar Kretslaget til Spania på treningsleir. Jeg ønsker dem lykke til!
God vinterferie til alle lesere av Linnkas O-side!
Jeg fant noen artige bilder fra 2006:
torsdag 26. februar 2009
God vinterferie!
Etter gårsdagens Nattcup er det bare å gratulere Randi Hole, Gunhild Rogne Halland, Wenche Gjesdal, Lasse Solheim, Njård Norstrand og Jonas Gjesdal.
Resten av resultatene finner du her.
Nå drar Kretslaget til Spania på treningsleir. Jeg ønsker dem lykke til!
God vinterferie til alle lesere av Linnkas O-side!
Jeg fant noen artige bilder fra 2006:
Resten av resultatene finner du her.
Nå drar Kretslaget til Spania på treningsleir. Jeg ønsker dem lykke til!
God vinterferie til alle lesere av Linnkas O-side!
Jeg fant noen artige bilder fra 2006:
søndag 8. februar 2009
HOKs hemmelighet
Når idrettsutøvere på TV snakker om suksess, er det alltid laget de trekker frem. Dette hadde kretslagsleder Jørn Ove Woldsdal plukket opp, og med en bit inspirasjon fra 71 grader nord var han i gang med planleggingen av lagbyggingssamling for kretslaget 7.-8. februar.
Alle 17 møttes i Gneist sitt klubbhus lørdag klokken 09:00. Ingen visste noen ting, utenom Jørn. Løperne ble delt inn i fire lag, gult, blått, rødt og grønt lag. Selv om de fleste kunne alle navnene, så var det ikke akkurat bestevenninnen eller kompisen man kom på gruppe med. Selv var jeg på gult lag, som var en god blanding av forskjellige personligheter. Det viste seg at dette var en god mix. Alle lagene fikk ut en lagspose med første oppgave: Bilorientering – veivalg. På de strekkene der bilen ikke gikk helt inn til posten, måtte alle på laget følge med. Her var ingen lag sterkere enn sitt svakeste ledd.
Ikke før alle var ferdig med bilorienteringen, fikk vi vite hva neste oppgave var. Det var linjeorientering på et kurvekart. Løperne skulle bytte på hvem som var foran og bestemte vei. Underveis var det kontrollposter, som alle lagene skulle innom. Ingen visste hvor mange poster som lå ute. Først ut var blått lag. De løp med hodekamera, og hadde oppgaven å lage spor i snøen. Det gikk fint for gult lag å følge disse sporene, helt til vi plutselig tok igjen sporene. Da måtte vi finne vår egen vei gjennom skogen.
Etter hver skjønte vi litt av Jørns tankegang. Det kom altså ikke som noen overraskelse at vi skulle rappellere. Likevel, det strider litt imot en o-løpers tankegang å begi seg ned et stup. Mange gjorde det likevel, for her skulle grensene tøyes.
Da både gult og blått lag var ferdig, fulgte vi to lagene Jørn ned til Fanafjorden. Vi fikk atter en gang ut en lagspose med oppgaven i. Kartet var helt blått, og tema var retning. Jeg antar at du har gjettet riktig. Vi skulle krysse Fanafjorden. Det skulle vi gjøre i hver vår kajakk. Det var en ny opplevelse for mange, og da vi ble instruert i hva vi skulle gjøre hvis vi veltet, var det en del av oss som ble litt skjelvne. Vi må ikke glemme at det var snø og mange minusgrader, ikke midt på sommeren. Men fjorden skulle krysses. Armene er ikke en o-løpers beste styrke, men gult og blått lag kom seg over fjorden en time tidligere enn Jørn hadde trodd. Personlig var jeg våt innerst til ytterst, og det å vente på at klærne skulle komme, var ingen stor fornøyelse. Motet derimot, var på topp. Hvem hadde vel trodd at det skulle gå så greit å krysse Fanafjorden?
Neste oppgave var forenkling. Da skulle alle lagene ut på en langtur opp på Fanafjellet. Det var tøffe tak, men utsikten på sistepost var et nydelig syn. Der veivet det norske flagget i vinden, og man kunne lene seg mot varden og nyte vinterlandskapet. Vi kunne også se fjorden vi hadde krysset. Det må sies, vi var stolte over det vi hadde prestert. Men nå da? Nå var det vel tid for en varm dusj, middag og en god seng? Tro om igjen. Fra Fanafjellet skulle vi videre til Os, og skytterbanen.
Vi skulle skyte, men vi måtte ikke tro at vi skulle kose oss alt for mye. Neida, vi skulle kjenne hvordan skiskyterne har det. Vi skulle forstå at det ikke var så enkelt å komme inn på standplass med høy puls og skyte blink på alle. Stafett i løpeskyting, og igjen, det å ha et gevær i armene var en ny opplevelse for mange av oss. Vi løp og vi skjøt. Uheldigvis var vi ikke helt med på teknologien, så gult lags førsteetappeløper måtte ut på fem strafferunder. Her skal det sies at dette ikke var fortjent. Teknologien sviktet, så guls førsteetappeløper løp tre runder for mye. Det førte til at gult lag gikk ut sist på andreetappe. Heldigvis viste guttene på laget styrke, og løp og skjøt oss opp til en andreplass. Dette med alt for mange strafferunder! På denne øvelsen kom det frem skjulte talenter. Det viste seg at Sara Tokheim har drevet med skiskyting, så hun skjøt en perfekt serie.
Jørn hadde flere kort i ermet. Lag for lag ble vi kjørt med båt fra Halhjem ut på en øy. Vi fikk et flyfoto som skulle vise oss vei til førstepost. Derfra skulle vi gjennom en o-løype. Dette var nattorientering, men ikke nok med det. Vi skulle også bære all bagasjen med oss. For de som lurte, her snakker vi om store mengder bagasje. Alle lagene presterte å hoppe over førsteposten, andreposten derimot. Den fant vi.
Da vi kom til mål, var vi fremme ved familien Knudsens hytte. Vi var på Kvalesund. I følge eieren var det en sommerhytte. Det var minimalt med isolasjon, men vi fyrte godt i peisen. Det var ikke strøm eller innlagt vann i hytten. For å komme til utedoen, måtte vi gjennom masse snø. Det var god stemning i hytten. Vi spiste spagetti, og rundt bordet gikk det opp for oss at vi så hverandre på en ny måte. Vi hadde lært hverandre bedre å kjenne, vi kjente hverandres styrke og hadde greid å pushe hverandre der det trengtes. Ulikhetene mellom oss var ingen ulempe, det var viktigheter. Vi hadde funnet styrken vi trenger i et lag.
Natten var tøff. De fleste av oss sov lite, for vi frøs sånn. Ragnhild og jeg besluttet klokken fire om natten at vi skulle dele en sovepose. På denne måten kunne vi utnytte kroppsvarmen. Jeg hadde på meg ulltrøye, fotballskjorte, genser og strikkegenser. Til ingen nytte. Vi endte altså opp i en sovepose, med en sovepose over oss og et saueskinn under oss. Litt søvn ble det da til slutt.
Siste post var Ytrebygda rundt. Mange var alt for slitne til å delta, og dro i stedet hjem. Det var nærmere ti minusgrader, og bare de tøffeste av de tøffe stilte. Vår kjære Jørn kom i spurtoppgjør med Mariell. Den greide han fint, 71 grader nord neste?
Alle 17 møttes i Gneist sitt klubbhus lørdag klokken 09:00. Ingen visste noen ting, utenom Jørn. Løperne ble delt inn i fire lag, gult, blått, rødt og grønt lag. Selv om de fleste kunne alle navnene, så var det ikke akkurat bestevenninnen eller kompisen man kom på gruppe med. Selv var jeg på gult lag, som var en god blanding av forskjellige personligheter. Det viste seg at dette var en god mix. Alle lagene fikk ut en lagspose med første oppgave: Bilorientering – veivalg. På de strekkene der bilen ikke gikk helt inn til posten, måtte alle på laget følge med. Her var ingen lag sterkere enn sitt svakeste ledd.
Ikke før alle var ferdig med bilorienteringen, fikk vi vite hva neste oppgave var. Det var linjeorientering på et kurvekart. Løperne skulle bytte på hvem som var foran og bestemte vei. Underveis var det kontrollposter, som alle lagene skulle innom. Ingen visste hvor mange poster som lå ute. Først ut var blått lag. De løp med hodekamera, og hadde oppgaven å lage spor i snøen. Det gikk fint for gult lag å følge disse sporene, helt til vi plutselig tok igjen sporene. Da måtte vi finne vår egen vei gjennom skogen.
Etter hver skjønte vi litt av Jørns tankegang. Det kom altså ikke som noen overraskelse at vi skulle rappellere. Likevel, det strider litt imot en o-løpers tankegang å begi seg ned et stup. Mange gjorde det likevel, for her skulle grensene tøyes.
Da både gult og blått lag var ferdig, fulgte vi to lagene Jørn ned til Fanafjorden. Vi fikk atter en gang ut en lagspose med oppgaven i. Kartet var helt blått, og tema var retning. Jeg antar at du har gjettet riktig. Vi skulle krysse Fanafjorden. Det skulle vi gjøre i hver vår kajakk. Det var en ny opplevelse for mange, og da vi ble instruert i hva vi skulle gjøre hvis vi veltet, var det en del av oss som ble litt skjelvne. Vi må ikke glemme at det var snø og mange minusgrader, ikke midt på sommeren. Men fjorden skulle krysses. Armene er ikke en o-løpers beste styrke, men gult og blått lag kom seg over fjorden en time tidligere enn Jørn hadde trodd. Personlig var jeg våt innerst til ytterst, og det å vente på at klærne skulle komme, var ingen stor fornøyelse. Motet derimot, var på topp. Hvem hadde vel trodd at det skulle gå så greit å krysse Fanafjorden?
Neste oppgave var forenkling. Da skulle alle lagene ut på en langtur opp på Fanafjellet. Det var tøffe tak, men utsikten på sistepost var et nydelig syn. Der veivet det norske flagget i vinden, og man kunne lene seg mot varden og nyte vinterlandskapet. Vi kunne også se fjorden vi hadde krysset. Det må sies, vi var stolte over det vi hadde prestert. Men nå da? Nå var det vel tid for en varm dusj, middag og en god seng? Tro om igjen. Fra Fanafjellet skulle vi videre til Os, og skytterbanen.
Vi skulle skyte, men vi måtte ikke tro at vi skulle kose oss alt for mye. Neida, vi skulle kjenne hvordan skiskyterne har det. Vi skulle forstå at det ikke var så enkelt å komme inn på standplass med høy puls og skyte blink på alle. Stafett i løpeskyting, og igjen, det å ha et gevær i armene var en ny opplevelse for mange av oss. Vi løp og vi skjøt. Uheldigvis var vi ikke helt med på teknologien, så gult lags førsteetappeløper måtte ut på fem strafferunder. Her skal det sies at dette ikke var fortjent. Teknologien sviktet, så guls førsteetappeløper løp tre runder for mye. Det førte til at gult lag gikk ut sist på andreetappe. Heldigvis viste guttene på laget styrke, og løp og skjøt oss opp til en andreplass. Dette med alt for mange strafferunder! På denne øvelsen kom det frem skjulte talenter. Det viste seg at Sara Tokheim har drevet med skiskyting, så hun skjøt en perfekt serie.
Jørn hadde flere kort i ermet. Lag for lag ble vi kjørt med båt fra Halhjem ut på en øy. Vi fikk et flyfoto som skulle vise oss vei til førstepost. Derfra skulle vi gjennom en o-løype. Dette var nattorientering, men ikke nok med det. Vi skulle også bære all bagasjen med oss. For de som lurte, her snakker vi om store mengder bagasje. Alle lagene presterte å hoppe over førsteposten, andreposten derimot. Den fant vi.
Da vi kom til mål, var vi fremme ved familien Knudsens hytte. Vi var på Kvalesund. I følge eieren var det en sommerhytte. Det var minimalt med isolasjon, men vi fyrte godt i peisen. Det var ikke strøm eller innlagt vann i hytten. For å komme til utedoen, måtte vi gjennom masse snø. Det var god stemning i hytten. Vi spiste spagetti, og rundt bordet gikk det opp for oss at vi så hverandre på en ny måte. Vi hadde lært hverandre bedre å kjenne, vi kjente hverandres styrke og hadde greid å pushe hverandre der det trengtes. Ulikhetene mellom oss var ingen ulempe, det var viktigheter. Vi hadde funnet styrken vi trenger i et lag.
Natten var tøff. De fleste av oss sov lite, for vi frøs sånn. Ragnhild og jeg besluttet klokken fire om natten at vi skulle dele en sovepose. På denne måten kunne vi utnytte kroppsvarmen. Jeg hadde på meg ulltrøye, fotballskjorte, genser og strikkegenser. Til ingen nytte. Vi endte altså opp i en sovepose, med en sovepose over oss og et saueskinn under oss. Litt søvn ble det da til slutt.
Siste post var Ytrebygda rundt. Mange var alt for slitne til å delta, og dro i stedet hjem. Det var nærmere ti minusgrader, og bare de tøffeste av de tøffe stilte. Vår kjære Jørn kom i spurtoppgjør med Mariell. Den greide han fint, 71 grader nord neste?
onsdag 4. februar 2009
Ingenting knekker arrangørene
Løypeleggeren gikk på krykker, men det satt ingen stopper for februars første Urbocup-løp. Denne tirsdagen begynte løypen nede ved Måseskjæret, mens mål var ved Badstuen. Det var kaldt og fint vær, men det var heldigvis ikke blitt glatt. Altså var det store muligheter til å løpe styggfort.
D-16 ble vunnet av Camilla Vikingsen, med tiden 29:27. På andreplass kom Kårhild Nordstad. Hennes tid var 32:10. Kristiane Ottesen ble nummer tre, med sine 35 minutter.
Klassens beste spurt hadde Camilla. Hun brukte 1 minutt og 50 sekunder.
Best av jentene i D17- var Helene Lund-Johansen. Tiden hennes var 21:42. Lena Grand fulgte på plassen bak, et minutt bak Helene. I kampen om andreplassen, var det et sekund i fordel Lena. Tredjeplassen gikk til Silje Skarpeid.
1:37 var klassens beste spurt. Det var det Lena som greide.
Marit Nipen vant klasse D40-. Tiden hennes var 23:10. På plassene bak fulgte Nina Soligard og Britt Kjersti Jåstad. De løp på henholdsvis 26:18 og 26:39.
Nina spurtet til mål på 1:43.
”Var det noen som orket å jogge opp de trappene på slutten?”
Jonas Gjesdal vant klasse H-16, foran Per Ola Ottesen. Jonas’ tid var 19:08. Klassens nestebeste tid var 20:04. Tredjeplassen gikk til Mikkel Birkeland. Tiden hans var 20:21.
Jonas hadde klassens beste spurt, på 1 minutt og syv sekunder.
Magne Lokøen Knudsen var best av alle, med tiden 16: 37. Dette ble seier i klasse H17-. Trygve Buanes kom på andreplass, med tiden 17:20. Tredjeplassen gikk til Anders Daltveit, som brukte 17:34.
Carl Eilert Macody Lund hadde den klart beste spurten for dagen, på 54 sekunder!
Harald Valen er i støtet for tiden, etter blant annet å være en mulig kandidat i avstemningen av Årets Varegger 2008. Han vant klasse H40-, med tiden 19:27. Andreplassen gikk til Sigurd Eikner, med 19:55. Jørn Woldsdal kom på tredjeplass. Tiden hans var 20:21.
Resultater finner du her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
