Når idrettsutøvere på TV snakker om suksess, er det alltid laget de trekker frem. Dette hadde kretslagsleder Jørn Ove Woldsdal plukket opp, og med en bit inspirasjon fra 71 grader nord var han i gang med planleggingen av lagbyggingssamling for kretslaget 7.-8. februar.
Alle 17 møttes i Gneist sitt klubbhus lørdag klokken 09:00. Ingen visste noen ting, utenom Jørn. Løperne ble delt inn i fire lag, gult, blått, rødt og grønt lag. Selv om de fleste kunne alle navnene, så var det ikke akkurat bestevenninnen eller kompisen man kom på gruppe med. Selv var jeg på gult lag, som var en god blanding av forskjellige personligheter. Det viste seg at dette var en god mix. Alle lagene fikk ut en lagspose med første oppgave: Bilorientering – veivalg. På de strekkene der bilen ikke gikk helt inn til posten, måtte alle på laget følge med. Her var ingen lag sterkere enn sitt svakeste ledd.
Ikke før alle var ferdig med bilorienteringen, fikk vi vite hva neste oppgave var. Det var linjeorientering på et kurvekart. Løperne skulle bytte på hvem som var foran og bestemte vei. Underveis var det kontrollposter, som alle lagene skulle innom. Ingen visste hvor mange poster som lå ute. Først ut var blått lag. De løp med hodekamera, og hadde oppgaven å lage spor i snøen. Det gikk fint for gult lag å følge disse sporene, helt til vi plutselig tok igjen sporene. Da måtte vi finne vår egen vei gjennom skogen.
Etter hver skjønte vi litt av Jørns tankegang. Det kom altså ikke som noen overraskelse at vi skulle rappellere. Likevel, det strider litt imot en o-løpers tankegang å begi seg ned et stup. Mange gjorde det likevel, for her skulle grensene tøyes.
Da både gult og blått lag var ferdig, fulgte vi to lagene Jørn ned til Fanafjorden. Vi fikk atter en gang ut en lagspose med oppgaven i. Kartet var helt blått, og tema var retning. Jeg antar at du har gjettet riktig. Vi skulle krysse Fanafjorden. Det skulle vi gjøre i hver vår kajakk. Det var en ny opplevelse for mange, og da vi ble instruert i hva vi skulle gjøre hvis vi veltet, var det en del av oss som ble litt skjelvne. Vi må ikke glemme at det var snø og mange minusgrader, ikke midt på sommeren. Men fjorden skulle krysses. Armene er ikke en o-løpers beste styrke, men gult og blått lag kom seg over fjorden en time tidligere enn Jørn hadde trodd. Personlig var jeg våt innerst til ytterst, og det å vente på at klærne skulle komme, var ingen stor fornøyelse. Motet derimot, var på topp. Hvem hadde vel trodd at det skulle gå så greit å krysse Fanafjorden?
Neste oppgave var forenkling. Da skulle alle lagene ut på en langtur opp på Fanafjellet. Det var tøffe tak, men utsikten på sistepost var et nydelig syn. Der veivet det norske flagget i vinden, og man kunne lene seg mot varden og nyte vinterlandskapet. Vi kunne også se fjorden vi hadde krysset. Det må sies, vi var stolte over det vi hadde prestert. Men nå da? Nå var det vel tid for en varm dusj, middag og en god seng? Tro om igjen. Fra Fanafjellet skulle vi videre til Os, og skytterbanen.
Vi skulle skyte, men vi måtte ikke tro at vi skulle kose oss alt for mye. Neida, vi skulle kjenne hvordan skiskyterne har det. Vi skulle forstå at det ikke var så enkelt å komme inn på standplass med høy puls og skyte blink på alle. Stafett i løpeskyting, og igjen, det å ha et gevær i armene var en ny opplevelse for mange av oss. Vi løp og vi skjøt. Uheldigvis var vi ikke helt med på teknologien, så gult lags førsteetappeløper måtte ut på fem strafferunder. Her skal det sies at dette ikke var fortjent. Teknologien sviktet, så guls førsteetappeløper løp tre runder for mye. Det førte til at gult lag gikk ut sist på andreetappe. Heldigvis viste guttene på laget styrke, og løp og skjøt oss opp til en andreplass. Dette med alt for mange strafferunder! På denne øvelsen kom det frem skjulte talenter. Det viste seg at Sara Tokheim har drevet med skiskyting, så hun skjøt en perfekt serie.
Jørn hadde flere kort i ermet. Lag for lag ble vi kjørt med båt fra Halhjem ut på en øy. Vi fikk et flyfoto som skulle vise oss vei til førstepost. Derfra skulle vi gjennom en o-løype. Dette var nattorientering, men ikke nok med det. Vi skulle også bære all bagasjen med oss. For de som lurte, her snakker vi om store mengder bagasje. Alle lagene presterte å hoppe over førsteposten, andreposten derimot. Den fant vi.
Da vi kom til mål, var vi fremme ved familien Knudsens hytte. Vi var på Kvalesund. I følge eieren var det en sommerhytte. Det var minimalt med isolasjon, men vi fyrte godt i peisen. Det var ikke strøm eller innlagt vann i hytten. For å komme til utedoen, måtte vi gjennom masse snø. Det var god stemning i hytten. Vi spiste spagetti, og rundt bordet gikk det opp for oss at vi så hverandre på en ny måte. Vi hadde lært hverandre bedre å kjenne, vi kjente hverandres styrke og hadde greid å pushe hverandre der det trengtes. Ulikhetene mellom oss var ingen ulempe, det var viktigheter. Vi hadde funnet styrken vi trenger i et lag.
Natten var tøff. De fleste av oss sov lite, for vi frøs sånn. Ragnhild og jeg besluttet klokken fire om natten at vi skulle dele en sovepose. På denne måten kunne vi utnytte kroppsvarmen. Jeg hadde på meg ulltrøye, fotballskjorte, genser og strikkegenser. Til ingen nytte. Vi endte altså opp i en sovepose, med en sovepose over oss og et saueskinn under oss. Litt søvn ble det da til slutt.
Siste post var Ytrebygda rundt. Mange var alt for slitne til å delta, og dro i stedet hjem. Det var nærmere ti minusgrader, og bare de tøffeste av de tøffe stilte. Vår kjære Jørn kom i spurtoppgjør med Mariell. Den greide han fint, 71 grader nord neste?
Alle 17 møttes i Gneist sitt klubbhus lørdag klokken 09:00. Ingen visste noen ting, utenom Jørn. Løperne ble delt inn i fire lag, gult, blått, rødt og grønt lag. Selv om de fleste kunne alle navnene, så var det ikke akkurat bestevenninnen eller kompisen man kom på gruppe med. Selv var jeg på gult lag, som var en god blanding av forskjellige personligheter. Det viste seg at dette var en god mix. Alle lagene fikk ut en lagspose med første oppgave: Bilorientering – veivalg. På de strekkene der bilen ikke gikk helt inn til posten, måtte alle på laget følge med. Her var ingen lag sterkere enn sitt svakeste ledd.
Ikke før alle var ferdig med bilorienteringen, fikk vi vite hva neste oppgave var. Det var linjeorientering på et kurvekart. Løperne skulle bytte på hvem som var foran og bestemte vei. Underveis var det kontrollposter, som alle lagene skulle innom. Ingen visste hvor mange poster som lå ute. Først ut var blått lag. De løp med hodekamera, og hadde oppgaven å lage spor i snøen. Det gikk fint for gult lag å følge disse sporene, helt til vi plutselig tok igjen sporene. Da måtte vi finne vår egen vei gjennom skogen.
Etter hver skjønte vi litt av Jørns tankegang. Det kom altså ikke som noen overraskelse at vi skulle rappellere. Likevel, det strider litt imot en o-løpers tankegang å begi seg ned et stup. Mange gjorde det likevel, for her skulle grensene tøyes.
Da både gult og blått lag var ferdig, fulgte vi to lagene Jørn ned til Fanafjorden. Vi fikk atter en gang ut en lagspose med oppgaven i. Kartet var helt blått, og tema var retning. Jeg antar at du har gjettet riktig. Vi skulle krysse Fanafjorden. Det skulle vi gjøre i hver vår kajakk. Det var en ny opplevelse for mange, og da vi ble instruert i hva vi skulle gjøre hvis vi veltet, var det en del av oss som ble litt skjelvne. Vi må ikke glemme at det var snø og mange minusgrader, ikke midt på sommeren. Men fjorden skulle krysses. Armene er ikke en o-løpers beste styrke, men gult og blått lag kom seg over fjorden en time tidligere enn Jørn hadde trodd. Personlig var jeg våt innerst til ytterst, og det å vente på at klærne skulle komme, var ingen stor fornøyelse. Motet derimot, var på topp. Hvem hadde vel trodd at det skulle gå så greit å krysse Fanafjorden?
Neste oppgave var forenkling. Da skulle alle lagene ut på en langtur opp på Fanafjellet. Det var tøffe tak, men utsikten på sistepost var et nydelig syn. Der veivet det norske flagget i vinden, og man kunne lene seg mot varden og nyte vinterlandskapet. Vi kunne også se fjorden vi hadde krysset. Det må sies, vi var stolte over det vi hadde prestert. Men nå da? Nå var det vel tid for en varm dusj, middag og en god seng? Tro om igjen. Fra Fanafjellet skulle vi videre til Os, og skytterbanen.
Vi skulle skyte, men vi måtte ikke tro at vi skulle kose oss alt for mye. Neida, vi skulle kjenne hvordan skiskyterne har det. Vi skulle forstå at det ikke var så enkelt å komme inn på standplass med høy puls og skyte blink på alle. Stafett i løpeskyting, og igjen, det å ha et gevær i armene var en ny opplevelse for mange av oss. Vi løp og vi skjøt. Uheldigvis var vi ikke helt med på teknologien, så gult lags førsteetappeløper måtte ut på fem strafferunder. Her skal det sies at dette ikke var fortjent. Teknologien sviktet, så guls førsteetappeløper løp tre runder for mye. Det førte til at gult lag gikk ut sist på andreetappe. Heldigvis viste guttene på laget styrke, og løp og skjøt oss opp til en andreplass. Dette med alt for mange strafferunder! På denne øvelsen kom det frem skjulte talenter. Det viste seg at Sara Tokheim har drevet med skiskyting, så hun skjøt en perfekt serie.
Jørn hadde flere kort i ermet. Lag for lag ble vi kjørt med båt fra Halhjem ut på en øy. Vi fikk et flyfoto som skulle vise oss vei til førstepost. Derfra skulle vi gjennom en o-løype. Dette var nattorientering, men ikke nok med det. Vi skulle også bære all bagasjen med oss. For de som lurte, her snakker vi om store mengder bagasje. Alle lagene presterte å hoppe over førsteposten, andreposten derimot. Den fant vi.
Da vi kom til mål, var vi fremme ved familien Knudsens hytte. Vi var på Kvalesund. I følge eieren var det en sommerhytte. Det var minimalt med isolasjon, men vi fyrte godt i peisen. Det var ikke strøm eller innlagt vann i hytten. For å komme til utedoen, måtte vi gjennom masse snø. Det var god stemning i hytten. Vi spiste spagetti, og rundt bordet gikk det opp for oss at vi så hverandre på en ny måte. Vi hadde lært hverandre bedre å kjenne, vi kjente hverandres styrke og hadde greid å pushe hverandre der det trengtes. Ulikhetene mellom oss var ingen ulempe, det var viktigheter. Vi hadde funnet styrken vi trenger i et lag.
Natten var tøff. De fleste av oss sov lite, for vi frøs sånn. Ragnhild og jeg besluttet klokken fire om natten at vi skulle dele en sovepose. På denne måten kunne vi utnytte kroppsvarmen. Jeg hadde på meg ulltrøye, fotballskjorte, genser og strikkegenser. Til ingen nytte. Vi endte altså opp i en sovepose, med en sovepose over oss og et saueskinn under oss. Litt søvn ble det da til slutt.
Siste post var Ytrebygda rundt. Mange var alt for slitne til å delta, og dro i stedet hjem. Det var nærmere ti minusgrader, og bare de tøffeste av de tøffe stilte. Vår kjære Jørn kom i spurtoppgjør med Mariell. Den greide han fint, 71 grader nord neste?
4 kommentarer:
Veldig bra Linn Kristine. Du har talent for dette også.
Tusen takk!
Veldig bra!Det hadde vært gøyt med flere bilder.
Ja, enig. Men jeg var med på det meste, så fikk ikke tatt så mange bilder.
Legg inn en kommentar