2-Mila – Kun for de tøffeste!

Den gamle læreren min fortalte meg mye, blant annet at fotball ikke var en lagidrett. Fotball er bare en idrett der mange individualister driver på med sitt. Slik er det for så vidt også med orientering, men i dag opplevde jeg at orientering ble en lagidrett!

Det var KM-ultralang, og det var 2-mila. Samlingsplass var på Totræna skiarena, og vi kunne skifte under tak, gå på do (som faktisk også var under tak!) og vi kunne gå inn i skibuen og kjøpe kake og kakao.

Jeg tror jeg var litt ukonsentrert da starten gikk. Alle som sto rundt meg stilte meg det samme spørsmålet, ”Kan vi se på kartet?” Jeg visste ikke, men jeg tok opp kartet, og sammen med mine tre gode venninner og medO-Babes, Ragnhild, Elise og Maria, fant vi ut at vi ville ta de tre første postene i rekkefølgen C-A-B. Samningene hadde nemlig funnet en fin måte å spre oss på, vi kunne nemlig velge rekkefølgen på de tre første postene. Vel, det skilte ikke oss. ”Haha, dette er gøy!” ropte en av oss, da vi løp gjennom de første myrene. Ti minutter senere ropte den samme ”Jeg fryser!” Det er i sånne situasjoner det gjelder å ha positiv tenkning i gruppen. Vi kjempet oss opp på fjelltoppen, gjennom brake og myrer, men vi kom oss opp. Lang, lang rekke.

Vi greide og holde fokus oppe på høyfjellet, og kom oss godt gjennom de seks første postene uten bom. Mot syvende post begynte vi på nedstigningen, og vi økte tempoet. Fortsatt ingen bom. Med godt humør, økte vi tempoet enda mer, ned mot 8.posten. Der ble vi trukket ned i feil myr, og måtte runde en kolle. Da kollen var rundet, var vi redusert til tre O-Babes! Vi fant posten, mens vi ropte og ropte! ”Hvor er du?” og ”Vi har funnet posten!”. Det var da jeg hørte ”Linn?” og etter en stund var vi igjen blitt fire. I denne pausen brukte jeg tiden til å se på kartet, mens mine venninner knyttet skolissene.

Lang, lang rekke. Vi løp bortover lysløypen. ”Vent litt!” Alle stoppet, og vi snudde oss mot Maria. Hun fant ut at hun hadde mistet kompasset. Lite kunne vi gjøre med det, tenkte vi, for vi var jo nesten ved mål, så hun kunne ha mistet kompasset hvor som helst! Maria bestemte seg for å løpe tilbake der hun hadde knyttet skolissene, for å se om hun kanskje hadde lagt fra seg kompasset der. Resten av laget bestemte seg for å øke tempoet, for å få en best mulig bestetid i mål.

Jeg og Ragnhild fortsatte å kjøre lagtempo, og var enig i at det var spurten som kom til å avgjøre. Slik ble det også, Heidi hadde kommet i mål for lenge siden, men fra laget ble stillingen slik: Linnka, Ragnhild, Elise og Maria (som forresten fant igjen kompasset sitt!)

Ellers fikk vi beskjed om at ”Jeg holdt på å bomme på 8.posten, men det var jo så mye hyling og skriking, at jeg ble dratt rett inn i posten!” Slik kan det gå.

Tusen takk til Samnanger for et flott arrangement! Dette ble en god gjennomkjøring til Blodslitet. Jeg kan tenke meg at bakkene i Samnanger har vært noe tyngre, enn dem vi kommer til å møte i Fredrikstad.

Resultatene vil bli å finne på Samnanger sine sider.